Minneord om de nære som har forlatt verden

Forside > Minneord om de nære som har forlatt verden

Vi har alle hatt noen mennesker i livet vårt som har stått oss enten nært, eller bare vært der som gode bekjentskaper - Men likevel følt noe særdeles eget med disse menneskene siden de har vært en av oss.

Da Ida var 6 år, bodde hun og sin familie i sverige, i en liten by som heter Hjo - Ida hadde da bodd der siden hun var 2 år gammel og likte seg veldig godt der da de hadde ett flott hus, og ett godt nettverk. Ida gikk på skole der, og den skolen het da Sværtan - Og dette var veldig bra, for der var det verken mobbing eller uvennskap - Og til lunsjen hadde de varme retter. ( ett tilbud de burde hatt i norge den dag idag ). Da ida's mamma ble gravid, var det stor juibel for Ida, for hun skulle bli storesøster til ei jente - Men dessverre døde jenta under fødsel, Dette knuste familien, og knuste Ida's mor. Spesielt Ida. Ida's mor valgte ett vakkert navn på jenta, nemlig Simona - og hun valgte også en vakker grav til Simona, ett vakkert hjerte med bamse og nydelig dikt skrevet;

En liten engel kom - Hon log ock vænde om.

Lille vakre engel skal hedres på denne siden for hun fikk aldri oppleve livet, oppleve verden. Hun fikk dessverre aldri muligheten til å vokse seg til ei vakker jente..

Simona - Du er dypt savnet, og satte dine spor - Du var uslåelig vakker der du lå i sengen , og det så ut som du sov hele tiden. Om livet hadde gitt ett ønske og oppfylle så skulle ønsket vært at du fikk oppleve livet på ny.

Det er ikke riktig at små barn skal bli sendt til himmelen, og ikke oppleve gleden med familien, livet, lek, skole og vokse seg opp til å bli en egen person. Men vakre engel, det må du vite og føle der du er at du er dypt elsket av alle, du er dypt savnet. Minnene og savnet av deg vil alltid være i alles tanker og hjerte. Du blir aldri glemt.

Å hedre noen som man ikke ser igjen før man forlater verden selv, er en fin ting å gjøre - Og det er derfor minnesiden blir startet opp.

11 september 2001 er en vond dag, da man mister sin aller beste venn. En venn som har passet på deg, og vært en trygghet for deg. Enn venn som prøvde å ta hånd om ting da alt var vanskelig og man er på ferie. Man får ikke fortalt den personen hvor glad man er i den før man plutselig er borte. Tiden kan man aldri skru tilbake Ebbe, en god venn - En person med stort hjerte som tok deg inn i varmen når ting var vanskelig. En ung mann som dessverre falt litt ut av stabilieteten, i feil miljø - Men som likevel ikke ville blande inn andre. Som skulle reparere de skadene han hadde gjort selv. Men dessverre endte alt veldig brått for deg, Ebbe. Du fikk aldri gjort om dine feil, du fikk aldri rettet opp i dine feil. Du fortjente den sjansen til å rette opp i dine feil, men du sto med andre vanskelige ting som gjorde sånn at du dessverre ikke klarte mere av livet.. Om livet hadde gitt deg ett siste ønske om å rette opp i dine feil, så hadde du tatt den - og hadde livet ønsket at du skulle være videre på denne jorden så hadde dette ikke hendt. Men for noen mennesker så er tiden inne. Du skal likevel hedres for den gutten du egentlig var.

Ebbe, i 2001 tok livet en brutall vending for deg. Dessverre den vendingen hvor vi sto i din begravelse, mange mennesker som lot tårene trille og savnet av deg var større enn mye annet. Du klarte ikke mere av det tunge, du klarte ikke gi mere av deg selv. Du hadde ikke mer å kjempe for følte du. Ingen visste vel egentlig om hva som skjedde den dagen du dro avsted i full diskusjon med familie. Men det var den dagen alt stoppet opp. Du satte dype spor hos mange, og var en beste venn og en god samtalepartner. Og du er dypt savnet av mange, dypt elsket av mange. Minnene er alt vi har igjen, og savnet er alt vi har. Vi vet du er i himmelen, på en bedre plass hvor din sjel har fått fred.

En dag sees vi igjen, Ebbe. Du hedres for den du egentlig var, den kjærlige, omtenksomme og gode mennesket du var.

Vi sees en dag, Ebbe.

Ønsker å hedre en person som i alle år har vært frisk og sunn, som verken har rørt alkohol eller sigaretter. Som alltid var fornøyd og som alltid fortalte spennende historier.. Denne personen har vært en god støtte og vært der i tunge stunder for Ida, og som tok vare på Ida da hun var lengst nede.

22. September 2011 var dagen da Roar ble begravet.

I alle år Ida har kjent denne mannen så har de hatt en godt vennskap, vel å merke da han jobbet ombord på Bastø I - Mellom Horten-Moss. De hadde god tone, og spøkte mye i lag. Denne mannen var mange mange år eldre enn Ida selv, men Ida tenkte aldri på alderen, for vennskap betyr mer enn alder og penger. Hver bursdag han hadde, da han jobbet så kom Ida alltid med kake og gave til han da de hadde bursdager med to dagers mellomrom i samme tidsrom. Roar satte alltid pris på det, og det gjorde resten av gjengen han jobbet i lag med også. Mange reaksjoner ble det vel alltids på Ida og Roars vennskap, men det var kun vennskap. Han pleide å reise en del ned til korea sammen med sin kone, og var veldig opptatt av pappegøyene sine. Ja, han hadde pappegøyer, og de var som barna hans - da han ikke hadde noen selv. Han forgudet kona si, og han var glad i Ida, det var gjensidig. Frem til den dagen han fikk Kreft, og blodpropper og lungebetenelse. Alt på en gang, og han ble tynnere og svakere, før han virket bedre og det kom håp. Kontakten mellom Ida og Roar ble brutt en periode, men de støtte på hverandre og slo alltid av en prat en sjelden gang i mellom frem til den siste gangen. Da var roar tynn og svak, og virket utenfor...

Ida fikk vite om Roars dødsfall via venner av hun, og tok dette særdeles tungt. Da han hadde begravelse på hennes bursdag - Hvor hun hadde kjørt forbi kirken hvor han ble begravd, men ikke da visste at det var han som ble begravd. Dette fikk hun vite først senere samme kveld.

Det tok ett år før Ida besøkte Roars grav, da hun mistet sin bestefar året før på samme tidspunk. Dette var særdeles hardt.,

Men roar var en spesiell venn for Ida, og han er ett stort savn i Ida's hverdang og ønsker derfor å hedre han for den personen han var, og for at han aldri sviktet i tunge stunder.

Den 22 september 2011 ble du begravet i borre kirke, Roar - På bursdagen. Denne dagen var trist, og tung. Savnet av deg er så stort, så tungt. Det er tomt uten deg i livet - Du var en fantastisk venn - Du var en fantastisk person i deg selv. Og det skal du ha takk for. Du har ha takk for alt du gjorde for dine medmennesker, for at du stilte opp og var en støttespiller. Kun da du hadde data problemer, og ville ha noe nedlastet fra internett var da du spurte om hjelp. Da du var på broa på BI og styrte, hvor du kanskje gikk fort på så ferjen leet litt ekstra på seg selv om det var havblikk.. Ja, Roar - Du var ett helt spesielt menneske, det var du. Det må du vite, for ingen kan måle seg med den du var. Du var veldig godt likt, blandt kolegaer og venner, og dine kolegaer ble som din egen familie - Dere var alltid spøkefulle mot hverandre, eide ingen form for hemninger. Og det var så bra, mange lattermilde turer med deg, Roar. Du må vite, at du aldri blir glemt , at du er dypt savnet.

Den dagen du forlot oss, for å reise til himmelen for å hvile og gi sjelen din fred, ble alt forandret. Ingenting er som det en gang var, Roar - Ingenting vil noengang bli som det en gang var. Du vil alltid være den sterkeste stjernen på himmelen, som ser ned på oss og passer på de kjæreste du har.

Vi hedrer deg for det mennesket du var, og for alt du gjorde. Du er på ett bedre sted for deg, hvor du kan slippe all din smerte du hadde. Kroppen din er frigjort fra alle vondter. Vi vil sees en dag, Roar.

Du er lyset som aldri forsvinner når jeg sover - Du er lyset som viser meg veien når alt er mørkt.