Fra virkeligheten

Her vil det komme historier fra andre mennesker , som har vonde opplevelser med barnevernstjeneste - Og som kjemper for sine barn. Disse historiene vil være vonde, tøffe og triste å lese - Men det vil være bra å få frem budskapet om hvordan barneverntjenesten opperer. 

Og vil stille spørsmål rundt dette, hva med barna? Hvorfor tenker ingen på barnas behov? Og hvordan kan ett litet spedbarn protestere mot barnevernstjenesten som frarøver barna foreldrene? 

Vi vil komme med en sterk histore om ei jente, ved navn Monika - 23 år gammel jente, boende i Østfold. 

Monika er ei vel fungerende jente hverdagslig, men som alle andre mennesker har sine problemer hun strever med. Men Monika er ei veldig glad  jente som er veldig godt likt av mange, som er til stede for sine nære og er som mange andre omgjengelig og sisial. Ingen vonde ord å skrive om Monika. 

Som 22 år gammel ble Monika gravid med sin sønn Leo Alexander - Og sto i brudd med sønnens far. I denne perioden ble det meldt masse bekymringer av mennesker rundt henne som Monika trodde bare godt om som hun trodde var lojale. Barnevernstjenesten luktet store bekymringer rundt Monika, og holdt godt oppsyn med Monika gjennom stunder - Men Monika ville motbevise bekymringer, og gikk med på det Barnevernstjenesten ville. Monika fulgte opp svangerskapet og kontroller punktlig og nøye, hun var flink til å ta vare på seg selv og hadde det helt ok økonomisk. Den siste uken av svangerskapet ville Barnevernstjenesten ha Monika inn på ett mødrehjem / familiesenter /utredningsprosess i fredrikstad - Moringen. Monkia ba også om dette selv, men egentlig så hadde hun ingen valg om hun ville få ha sønnen. ( Dette kalles frivilig tvang, som skrevet i tidligere temaer/emner ).  

Monika flyttet inn på Moringen den 39 svangerskapsuke og ble kjent med Ida der. Monika og Ida ble fort nære for hverandre, de knyttet veldig sterke bånd da de sto i samme situasjon og dette var vanskelig for de begge. Monika og Ida hadde mange nattlige samtaler med hverandre, og da Monika hadde smerter så var Ida der og rådførte Monika på hva hun skulle gjøre. Monika gjorde som Ida rådførte hun med, og var stadig på besøk på sykehuset - Men som sant var, så bedre føre var enn etter snar da man er rundt fødsel. ( Ida har fødet to barn så kjente igjen tydelige tegn ). 

Natten da riene startet så ringte Monika opp til Ida som da hadde hybel i 2 etage på Moringen ( På moringen hadde alle beboere egne hybel, men uten egen husholdning og kjøkken, da dette var felles ). Ida som Monikas nærmeste på Moringen var spent og heiet på Monika da fødsel var i gang. 

Klokken 09.52 den 15.12-2012 kom Leo Alexander til verden, og dette var en kjempe nyhet for alle som bodde på Moringen både av de ansatte og beboere,

Monika og Leo Alexander  ble Liggende på sykehuset i tre dager før de kom tilbake til Moringen. De neste dagene var veldig fine, og rolige - Og som nybakt mamma så er alt veldig nytt og spennende, og man trenger en del hjelp ( som førstegangsmor så er man også kanskje litt redd og usikker og har mange spørsmål på ting ) til det praktiske.  

Den første tiden virket alt veldig fint, og ingen av de ansatte ved Moringen viste noen som helst form for bekymring, frem til den tiden der Leo ble syk ( små spedbarn har svakere imunforsvar og blir dermed lettere syke ) - Og Monika måtte i tilegg slutte og amme da hun følte morsmelken ikke strakk nok til ( morsmelk kan reduseres ved stress i mange tilfeller, og man kan dessverre miste masse av de viktigste næringsstoffene barnet trenger da de er så små ). De ansatte ved moringen snudde brått om og klaget en del på hvordan Monika håndterte Leo, og håndterte da han var syk - Især da hun sluttet å amme ( Monika fulgte helsesøsters råd og veiledning slik som Ida og gjorde ) . De klaget og veldig på hvordan Monika kokte og vasket flasker, hvordan Monika spiste og hvor mye hun spiste - Og at hun forsynte seg godt med dressing til salat, og bruk av pc da Leo lå i sengen og sov. 

Hun tok tak i dette som ble klaget på og endret seg, og hun fulgte opp alt av det praktiske - Og fulgte alle de forskjellige rådene som ble utgitt. 

I en liten periode virket det som alt stilnet, og ble roligere rundt Leo og Monika - Og etter den helgen hvor Ida var på permisjon i Horten hendte det som ikke skal hende en mor - At barnevernstjenesten dukket opp uanmeldte og hadde tatt en beslutning om at Leo skulle bo i fosterhjem, han måtte reise samme dagen. Ida satt på toget da hun fikk en telefon fra Monika, hvor Monika undret på hvor Ida var....

Monika prøvde sårt å holde tårene igjen, og prøvde sårt og holde seg - Men hun falt sammen i gråt og fortalte hva som hadde hendt, og hva som kom til å hende.. Dette var en knusende nyhet for Ida, hvor sjokket ikke klarte å legge seg med det første. 

Da Ida kom til Moringen møtte hun dessverre synet av Leo Aleksander som reiste fra Moringen med Barnevernstjenesten. Monika sto gråtende i døråpningen, og Ida tok i mot henne i sine armer og lot Monika få ut det hun følte - Nemlig sorg. Det var en tung kveld for alle, og alle hadde en trist stemning. Hendelsen ble tatt opp som tema på gruppen som pleide å være på kvelden en dag i uken. Da Ida hadde fått sin datter i sengen selv for kvelden brukte hun tid på Monika, som da hadde fått besøk av nære venner av seg og ble sittende sammen og lese igjennom akuttvedtaket.  Og det som ble lest opp i vedtaket var ikke i sammenheng med virkeligheten. Der km det frem hvor mye forferdelige ord hun hadde sagt om sønnen sin, hvor lite mat han hadde fått - Og hvor dårlig stellet var. Men hvordan kan det ha seg når sønnen sov masse, og våknet da han var sulten eller hadde fulle bleier? Det ble også nevnt at sønnen ikke hadde begynt å vise blikkontakt - Men det er jo kanskje ikke rart da han ikke var så stor og gammel nok til det? - Og jo, han hadde smått begynt med blikk kontakt. 

Monika reiste fra Moringen dagen etter hendelsen, men holdt kontakt med Ida pr telefon og internett. Og det viser seg at hun hadde fått en slutt raportt på 19 sider - ? Og hvordan kan ett mødrehjem lage 19 sider for ei som ikke har bodd der mindre enn en måned? 

Klagesaken ble også tatt opp i fylkesnemnda - Men tapte dessverre den. Men ingenting er avgjort riktig enda, da saken ikke er fremmet for fylkesnemda - Da dette kun var klagesak på akuttvedaket. ( Det samme gjaldt Ida sin situasjon også ).